- Det er ingen grunn til å stakkarsliggjøre Sandviken, sa styreleder Birger Grevstad på Sportsklubben Branns ekstraordinæreårsmøte på Stadion.
Det skulle nesten bare mangle. Ordene falt ti dager før Sandvikens cupfinale mot Vålerenga på Ullevaal og 17 før tre poeng mot tabelljumbo Klepp betyr et historisk seriegull på Stemmemyren. Og dagens Eliteserie-Brann ligger bevislig der laget ligger når åtte runder gjenstår. I mars neste år møter rødtrøyene KFUM på Ekebergsletta i cupens 4. runde.
At sammenslåingen vekker følelser og skaper debatt, sier mye om Sportsklubben Branns posisjon mellom De syv fjell. Den er en minst like sterk, elsket og tydelig bergensk institusjon som Bryggen, Fløibanen, Akvariet, buekorpsene, Statsraad Lehmkuhl og Den Nationale Scene. Til sammen.
Samtidig viser debatten på det ekstraordinære årsmøtet hvor enorme forskjeller det fortsatt er på herre- og kvinnefotball – i Norge og i verden for øvrig. Men tidevannet kan ingen stanse. Selv ikke de skeptiske, tilårskomne og tradisjonstyngede medlemmene i Sportsklubben Brann.
At bare to av de 45 fremmøtte stemte mot forslaget om en fusjon mellom Sportsklubben Brann og Sandviken Toppfotball, er viktig for videreføringen av en prosess som har pågått lenge. Det betyr at folk flest nok har skjønt hvilken vei det bærer og at de stilltiende aksepterer sammenslåingen – som et eksperiment eller som et riktig og nødvendig skritt på veien mot full integrering og logisk likestilling.
Hva så med de praktiske konsekvensene av årsmøtets vedtak? Hvilke sportslige og økonomiske følger får sammenslåingen?
Det gjenstår å se. Herrene skal fortsatt spille på Stadion, kvinnene på Stemmemyren. I overgangsåret 2022 holdes budsjetter og regnskaper atskilt, og også i fortsettelsen skal kvinnene leve av de inntektene deres aktivitet genererer, mens herrelaget disponerer sine midler. Visjonen bærer det utskjelte og latterliggjorte navnet «synergier».
Håpet og drømmen både i Brann og i Sandviken er at begge skal høste gevinster – av økt oppmerksomhet, positiv publisitet og sponsorers velvilje.
Mest å gå på har selvfølgelig de suksessombruste kvinnene. Kanskje oppdager flere Brann-tilhengere at jentene til Sandviken faktisk spiller vesentlig bedre fotball enn dagens rødtrøyer? Bortskjemte med gull og Kongepokaler er ingen av dagens supportere. Det tar bevislig 44 år mellom hver gang herrelaget blir seriemester og 22 mellom hver cupfinale-triumf.
Litt flåsete har det gjennom generasjoner vært hevdet at Sportsklubben Brann har en posisjon i norsk toppfotball på tross av sine ledere. Med Sandviken er det stikk motsatt. Klubben var riktignok en av pionérene i norsk kvinnefotball, men sportslig er cupfinale-triumfen i 1995 unntaket snarere enn regelen. Dyktige ledere har de til gjengjeld hatt siden den visjonære foregangsmannen Jan Reidar Rasmussens glansdager.
Så langt har andre verdier og klubbens sosiale engasjement vært viktigere enn sportslige resultater for ildsjelene på Stemmemyren. Med tidligere NFF-styremedlem Mette Hammersland som sjef har en evnet å kombinere Sandvikens sunne miljø og stolte verdier med suksessrik sportslig satsing.
Derfor skal det bli veldig spennende å se hvem som lærer hva av hvem på Stadion i årene som kommer.
NB. Artikkelforfatteren har dømt og spilt for IL Sandviken og jobber frivillig og vederlagsfritt med å lage portretter på klubbens spillere før kvinnelagets hjemmekamper.
...
