Abdis ensomme vei tilbake: - Når jeg spilte kamp sist? Oi, det er lenge siden

Foto: Abdisalam Ibrahim

- Når jeg spilte kamp sist? Oi, det er lenge siden! August 2019, er det det? Nei, det er sikkert enda lenger siden. Jeg husker ikke.

Men joda, korrekt svar er august 2019. Da ble «Abdi» byttet ut for kypriotiske Pafos med det som senere skulle vise seg å være en alvorlig kneskade. Drøye 1,5 år senere kan han gjøre comeback for Bisceglie i italiensk Serie C i kveldens bortemøte med Catanzaro.

Flyttet hjem

Da er det lov å kikke tilbake på den lange ferden mot en smertefri hverdag, et kne som tåler toppfotball og uttaket til den første kamptroppen siden 30. august 2019.

- Skaden var veldig alvorlig. Menisk og korsbånd. Jeg fikk beskjed etter operasjonen at dette ville ta lang tid og at jeg måtte ta det veldig rolig og forsiktig, forteller 29-åringen til norskfotball.com.

Etter smellen på Kypros dro Ibrahim tilbake til Norge for operasjon og opptrening.

- Da planen var at jeg skulle returnere til Kypros, kom koronaen. Jeg hadde alle tingene mine der og ventet på at dette skulle løse seg, men så ble det langvarig, jeg fikk ikke dra tilbake og så kansellerte de sesongen der nede halvveis. Da gikk kontrakten min ut, de fikk ny trener og det ble ikke noe mer i Pafos.

Uten kontrakt, klubb og medisinsk apparat, men med et ødelagt kne midt i koronakrisetider er det lett å gi opp. Ibrahim skjønte han måtte gjøre jobben selv, men tok én telefon. Fra tiden i Vålerenga hadde han fått et godt forhold til fysioterapeut Eirik Bjærke. Sammen la de en plan.

Dag etter dag, uansett hvor lav motivasjonen var eller hvor mye regnet øste ned, dro Ibrahim på trening, rehabilitering og opptrening. Noen ganger med Bjærke som innpisker og motivator, men som oftest helt alene med et ballnett og noen kjegler på det svære treningsfeltet utenfor Vallhall.

- Det var dager det var vanskelig å stå opp, men jeg måtte trene. Det handler om å jobbe hardt. Det er mange som gir opp når de får en slik skade, men for meg handlet det alltid om å jobbe hardt, sier den reflekterte Italia-proffen.

- En del hadde nok mistet motivasjonen, ja. Å stå der på bar bakke og uten et apparat kunne absolutt vært karrieretruende. Abdi har stått på noe voldsomt. Og ikke minst har han betalt alt selv. Alt er dekket av egen lomme, forteller Eirik Bjærke til norskfotball.com.

Eget «akademi»

En periode fikk Ibrahim selskap på Valle av andre profiler som måtte holde seg i form på egenhånd. Muhamed Keita, Hermeet Singh, Adama Diomande, Haitam Aleesami og Joshua King var alle innom øktene.

- Vi hadde et slags akademi. Vi kalte det for det. Men etter hvert dro alle tilbake til klubbene sine og jeg fortsatte treningen alene, forteller midtbanespilleren med to landskamper for Norge.

- Den opptreningsperioden må ha vært tøff å stå i mer eller mindre alene?

- Ja, det var veldig tøft. Vanskelig. Jeg savnet fotballen og det å være en del av et lag og et miljø. Det er det jeg har lyst til å drive med. Jeg skulle jobbe hardt for å komme tilbake.

Mange har kanskje glemt det, men allerede som 15-åring ble Fjellhamar-gutten snappet opp av Manchester City. Han fikk Premier League-debuten mot Liverpool i 2010, og har siden vært innom Scunthorpe, NEC Nijmegen, Strømsgodset, Olympiacos, Ergotelis, Veria, Viking, Vålerenga, Pafos og Riga FC.

I vinter, etter rundt ett år med opptrening, fikk han vise seg frem for Sandefjord. Det var interesse også fra Romania, men nylig signerte Ibrahim en kontrakt på tre måneder med italienske AS Bisceglie der målet er å berge plassen i Serie C.

- Med tanke på hvor lenge jeg har vært ute, var det viktig for meg å komme til et land som er i sesong og være en del av en klubb og ikke bare trene for meg selv. Nå kan jeg få kamptrening, være en del av et miljø, en garderobe og en klubb, forteller 29-åringen.

- Har du tidvis på veien tilbake følt deg litt glemt?

- Du kan si det sånn, ja. Derfor var det ekstra deilig å få denne sjansen. I starten var det en del klubber som ville ha meg, men så kom korona og plutselig var det helt stille. Mange hadde ikke penger. Jeg forsøkte å holde motet oppe og tenke at skjer det så skjer det. Fotball er tilfeldigheter. Griper man ikke sjansen, kan den forsvinne. Nå har jeg fått sjansen til å vise at jeg fortsatt er en god fotballspiller.